Det er ikke forskningsresultater jeg vil dele denne gangen, men noen ferske erfaringer som brenner i meg. Og de henger sammen med det engasjementet som har drevet meg til å forske på det jeg forsker på. Jeg kom nettopp hjem fra Lesbos i Hellas, en kjent og kjær øy for meg og min familie, som tidligere har bodd der. Nå det siste året kjent for flere, i verdens søkelys som «hotspot» i flyktningkrisen.

Utrolige 450.000 flyktninger kom sjøveien til Lesbos i 2015. Nærmere halvparten av den millionen med flyktninger som ankom Europa var altså innom denne lille øya. Og lokalbefolkningen er ikke på mer enn 90.000 mennesker. Til nå i år har det kommet over 100.000 flyktninger via Lesbos.

 

Mannen min har jobbet som frivillig i flyktningarbeidet på Lesbos siden september, og nå før påskeferien dro resten av familien ned, for å være sammen, og for å hjelpe til. Vi var i den vesle fiskerlandsbyen Skala Sykamineas helt nord på øya, med god utsikt til Tyrkia – bare 10 km over sundet. Vintermånedene har vært dramatiske med en mengde båter hver dag, gråt og kaos, redningsbåter og frivillige i full sving. Nå var det roligere dager. Vi traff færre flyktninger enn forventet, men å få være sammen med noen av dem i noen dager var et slags høydepunkt.

I transittleiren lekte vi med barna mens foreldrene prøvde å sove ut litt etter en lang natt på havet. Vi tegnet og spilte sjakk, sparket fotball og spiste sammen. Snakket med de voksne, fant tepper, drakk te. Flyktninger og frivillige viste hverandre bilder av hjemstedene våre, snakket om veien videre, om usikkerheten, drømmene, lyttet til uroen hos de som ikke hadde fått sove i natt. Mest av alt skulle transittleiren være et trygt og rolig sted for disse som er underveis på sitt livs tøffeste og viktigste reise – et sted hvor de ble møtt med vennlighet og verdighet. Med traumebevissthet og migrasjonspsykologi et sted i bakhodet får helt alminnelig medmenneskelighet fort en ekstra dimensjon. Ingenting spektakulært eller dramatisk, bare vanlige, vennlige møter mellom mennesker. Mange smil. En god klem fra den eldre afghanske damen som ikke sa noe før hun ba om å få ta bilde sammen med oss. Barna som kikket på hverandres tegninger og kunne turne og le sammen uten felles språk. Jenta som smilte da vi fortalte at dattera vår het det samme som henne. Og det opplevdes som utrolig meningsfylt å være med på, både for egen del og som familie.

 

Men helst ville vi gi dem mer enn en kopp te, eller kanskje til og med god dag. Om vi bare kunne tilby dem en trygg framtid, muligheten til å skape seg et godt liv.

Og derfor var det med blandede følelser vi observerte at situasjonen tilsynelatende roet seg. Bakteppet er avtalen mellom EU og Tyrkia som trådte i kraft bare få dager etter at vi dro ned: Nå skulle sjøveien til Europa stenges. Alle som kommer til Hellas etter at avtalen trådte i kraft 20. mars blir samlet opp i lukkede interneringsleire og skal returneres til Tyrkia. Det greske mottaksapparatet er for lengst sprengt, og det er også usikkert hvordan Tyrkia kan klare å håndtere dette. I Hellas får flyktningene når de nå plasseres i leirene lite informasjon – om rettighetene sine, om hvor lenge de skal være der, om hvor de blir sendt når bussene kommer og ferjene tar dem med til fastlandet. Leirene ligner fengsler, og drives nå av politiet. Frivillige organisasjoner har brukt det siste halvåret på å bygge opp et humant mottaksapparat langs kysten og i leirene, for å møte båtflyktningene med medmenneskelighet og varme. Nå får de fleste ikke lenger tilgang, og flere av dem – inkludert store aktører som UNHCR og Leger uten grenser – har trukket seg ut i protest. For hvordan kan de være med på å sette mennesker som flykter fra krig bak lås og slå og piggtrådgjerder? (Hvordan kan vi alle være med på det?) Og hvordan skal hvert enkeltmenneske få ivaretatt sin rett til å søke om beskyttelse, når flyktningene blir så godt som kollektivt deportert?

 

Mens de fleste andre land fortsatt nøler med å ta imot flere flyktninger, sitter rundt 50.000 flyktninger fast i Hellas, nærmere en tredjedel av dem ved grensen nordover, som ble stengt for noen uker siden. Med en allerede hardt prøvet økonomi har grekerne tatt et imponerende ansvar og vist stor gjestfrihet. Men dette kan ikke hvile bare på dem. EU-Tyrkia-avtalen ligner mer ansvarsfraskrivelse enn det ligner en løsning.

 

Det er vondt å tenke på at barna vi lekte med den ene dagen ble fraktet til lukket leir den neste. Enda vondere er situasjonen naturligvis for dem framtida kanskje er blitt enda mer stengt og usikker for.

Samtidig som vi var i Hellas rammet terroren igjen, flere ganger. I Brussel, Bagdad og Lahore. Like brutalt hver gang. Terrorens mål og logikk er å vekke frykt. Selv om sannsynligheten rasjonelt sett er liten for å bli rammet, rammer det så blindt og så hardt at det gjør mange redde.

 

Mange spørsmål kan dukke opp: Er vi i krig om vi vil eller ei? Vil barna og barnebarna mine være trygge? Er det terrorister blant flyktningene? Mer eller mindre velbegrunnede forbindelser vi trekker opp i våre forsøk på å finne sammenhenger i en usikker verden. Noen lar seg friste til å bygge murer og stramme inn grensekontrollen mer og mer. Er det noen løsning?

 

Frykten kommer ikke ingensteds fra. Den er en del av livets iboende sårbarhet, og må anerkjennes og snakkes om. Men vi kan ikke styre ut fra frykt. Som flere har påpekt, styrker vi terroristenes prosjekt hvis vi lar frykten lede an, bygger murene høyere og ser verden svart-hvitt som «oss» og «dem». Hvis vi strammer til grensene og gjør skillet mellom innenfor og utenfor bare større.

 

Hvis vi derimot svarer med medmenneskelighet og inkludering, så langt det lar seg gjøre, vil vi aktivt motarbeide det vi frykter. Det blir mindre å være redd for når vi våger å ta imot medmennesker som nettopp det. Som Harald Stanghelle siterer PST-sjef Benedicte Bjørland på, når hun snakker om enslig mindreårige asylsøkere: «Vi må ta dem inn i armkroken så de føler de kommer inn i samfunnet vårt. De må bli våre ungdommer.»

 

Er det naivt å feste framtidshåpet til å være medmennesker for hverandre? Kanskje det. I så fall vil jeg være naiv – bevisst naiv, eller sagt med andre ord, tillitsfull – håpefull. Sånn bygger vi det vi håper på. Tillit smitter. Det er ikke uten risiko, men sårbarhet må vi leve med. Her gjelder det å puste med magen og la kjærligheten vise vei.

For å forstå oss mennesker prøver jeg å holde det store og det lille bildet sammen: Hvordan vi formes av omstendigheter utenfor vår kontroll, samfunnet vi lever i (eller drømmer om å leve trygt i), kulturene som har fargelagt livsløpet vårt, og som spiller sammen med det vi har med oss av arv og miljø, erfaringer og egenskaper. Så prøver vi vårt beste for å finne vår vei i dette livet. For noen går veien over langt flere murer, hindre og hav enn for andre.

 

Jeg har tro på å gå tett på: Se den enkeltes ansikt, lytte til historiene, fastholde dette ene menneskets uendelig store verdi. Og samtidig trengs det store bildet: En verden i endring, historien som blir til mens vi lever den, politikere som ikke synes å helt vite hva de skal gjøre, men som samtidig tar avgjørelser som påvirker tusenvis og millioner av liv (og ikke alltid til det bedre). Det store og det lille bildet er uløselig knyttet sammen.

 

Det er kanskje noe av kunststykket i forskning og kunnskapsbygging også, i hvert fall på mitt fagfelt – å holde det store og det lille bildet sammen. Utfordringen er der også i politikk, menneskemøter og livet ellers: Å ikke la den enkeltes verdighet og opplevelse bli borte i mengden, men holde de lange linjene og de nære møtene sammen.

Så sitter jeg igjen med mange tanker og erfaringer etter en annerledes påskeferie på Lesbos. Men også med håp. Møter med mennesker i en fortvila situasjon styrket håpet, kanskje paradoksalt – for møtet ble preget av ro, verdighet og menneskelig varme, midt i alt. Jeg håper flyktningene vi møtte også kjente glimt av håp der. Det kan styrke håpet å merke at noen vil en vel, selv om veien videre ser kronglete ut.

 

Og for å avslutte med en personlig betraktning, i gjenskinnet av påsken: For meg gjør det en forskjell at livet er sterkere enn døden. Dypest sett gjør det en forskjell i alt, om det er flyktningesituasjon, klimakrise, faglig engasjement, hverdagsliv eller relasjoner. Og jeg vil så gjerne at det skal kunne merkes at jeg vil følge Ham som stiger ut av døden og ber oss elske våre fiender – og ikke frykte.

 

I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. (1. Joh. 4:18)

Så lenge det er krig og urettferdighet, kan ikke flyktningkrisen løses ved å stenge reiseruter og grenser. Frykt er ingen god rettesnor å styre etter – framtidshåpet er et annet sted. Og når storpolitikken står i fare for å glemme det enkelte menneskets verd og rettigheter, kan det hjelpe å møte en flyktnings blikk, og se at det er et medmenneske jeg har foran meg.