Hvem eier din helse?


Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen og Vårt Land 4. juni 2019. 
 
Svigermor kommer fra legetime. Kneet er dårlig og det samme er sinnsstemningen. Legen sier det må opereres og hun er redd. Når vi spør om mulige komplikasjoner, om alternativer, om hvor sikkert det er at operasjonen hjelper, sier hun: «Det sa legen nok noe om. Men jeg husker ikke helt. Jeg må nok satse på at hun vet hva som er best.» Det blir operasjon til slutt. Og komplikasjoner. «Det var ikke noen overraskelse», sier en annen lege, svigermors alder og allmenhelse tatt i betraktning. Det finnes alltid en fare for den slags utvikling. «Hadde jeg visst dette før, ville jeg ikke valgt operasjon», klager svigermor.
 
Hvem er ansvarlig?
 
For 50 år siden var medisin «eminensbasert»: Den høyaktede legen, eminensen i sin visdom, behandlet kroppen til pasienten og pasienten leverte kroppen sin til behandling. Legen hadde innblikk i kroppens vidunderlige prosesser og kjente til måter å gripe inn i skaperverket. Legen var dermed litt nærmere Gud enn pasienten, skapningen.
 
Disse dager er langt forbi, heldigvis. I dag finnes det åpen tilgang til forskningsresultater, helsevesenet er «evidensbasert» og bygger på vitenskapelig kvalitetssikrete tall i tillegg til legenes erfaring. Pasientene som helsevesens kunder må informeres og inkluderes i beslutninger om terapi og behandling. Bivirkninger må nevnes, alternative behandlinger forklares. Kvalitet må sikres. Det autoritetsbelastete medisinske systemet fikk behandling selv: Pasientrettigheter. Problemet er bare at denne behandlingen ikke virker.
 
Tusenvis av unødvendige operasjoner utføres hvert år, milliarder brukes på kreftmedisiner og dialyser som forlenger livet i noen uker uten å stanse lidelsen. Diagnosesystemer har blitt såpass nøyaktige at det finnes nesten ingen som ikke kan behandles medisinsk. Debatten om unødvendig behandling har foregått lenge og i hele Europa. Tidligere i år ba helseminister Bent Høie norske sykehus om å nedprioritere 17 operasjoner som blir gjennomført i hundretall hver dag men som ikke har stor dokumentert effekt. Både helsepersonell og pasientforeninger er enige i at overbehandlingen er dramatisk, både for offentlige helseutgifter og pasienter som blir til spillebrikker mellom for mange løfter om god helse og helsevesenets stadig økende finansielle behov.
 
Det er mange årsaker til at systemet er såpass sykt at det virker kronisk. Den minste av årsakene er at legene er inkompetente eller grådige. Det er unntaksvis at leger misbruker makten som fortsatt blir gitt dem av pasientene. De aller fleste vil bare hjelpe og gjøre jobben så godt de kan til tross for tidspress og nattskift.
 
To årsaker ligger i hjertet av helsevesenets lidelse, og det er skjev økonomi og dårlig kommunikasjon. Kanskje en forandring på det siste kan påvirke det første. I tillegg er det noe eksistensielt i selve hjertet som må løftes frem.
 
Økonomien styrer alt, fra de store legemiddelprodusentene til statens helsebudsjett. Så lenge «kvalitet» i medisinsk behandling er knyttet til å spare penger på den ene siden og å tjene (mye!) penger på den andre, blir pasientene behandlet i et usunt spenningsfelt. Leger som bare vil det beste for sine pasienter må nesten lukke øynene hvis de ikke vil bli moralsk utbrente.
 
Men kommunikasjonen kan gjøres noe med. Tove Skjelbakken, spesialist i blodsykdommer og leder av Samvalgsenteret ved Universitetssykehuset Nord-Norge. med nasjonalt oppdrag å fremme en ny kommunikasjonskultur blant helsepersonell og pasienter. «Samvalg», sier hun «er mer enn bare en kommunikasjonsmetode til. Det innebærer en holdning som er helbredende for både helsepersonell og pasienter.» I samvalgsenteret utdannes leger og sykepleier og pasientinformasjon produseres. Nøkkelbudskapet er ett, som også fremheves på samvalgskonferansen som finner sted fra 5. juni: Det beste behandlingsvalget tas alltid av to eksperter. En som vet om sykdom og medisin og bidrar med klinisk erfaring, men som også kjenner til begrensninger til det vi vet og kan love – og en som vet om sine verdier og preferanser, og som vet hva slags terapi og risiko som passer best til hverdagen sin. Disse to ekspertene kan kobles sammen med noen enkle knep i kommunikasjon: 6 steg i en samtale som lett kan læres. Å forandre holdning trenger litt mer tid.
 
Svigermor trenger ikke bare utfyllende informasjon om kneet sitt. Hun trenger en aktiv invitasjon til å delta i prosessen. Hun trenger helsepersonell som er klar til å dele ansvaret. Det er enklere sagt enn gjort, siden pasienter og leger har en felles kultur som legger ansvaret på legene og forventer av pasientene at de skal takke ja til det som blir anbefalt. Det er en utfordring når det gjelder behandlingsmåter og risiko for bivirkninger, men enda mer når det gjelder liv og død. Dette er selvfølgelig hjertet til problemet og det krever eksistensielt mot fra begge parter – er det lov å leve ubehandlet eller til og med dø? Hvem bestemmer hvor mye det må kjempes? Det krever mot å ikke velge en behandling som tilbys. Det krever ydmykhet å respektere pasientens frihet. 
 
Samvalg er mer enn en metode, det er en holdning. Og hvis den holdningen sprer seg blant pasientene og helsepersonell, kan det hende at tallene på unødvendige behandlinger og kostnader går ned mens tallene på fornøyde pasienter og helsepersonell går opp.
 
Det er ikke bare pengene som bestemmer. Det er også vi som kan velge. Sammen.
 
Av Lars Mandelkow
lars-mandelkow
Stipendiat ved psykologiavdelingen
Ansgar Teologiske Høgskole
Publisert 4. juni 2019