Gå til innhold
Hvem sørger for de som sørger?

Hvem sørger for de som sørger?

Leger og psykologer trenger diagnoser for å kunne hjelpe pasienter. Sørgende mennesker, derimot, trenger ikke nødvendigvis en diagnose. De trenger aksept, tid og rom. Men vi forskyver gjerne ansvaret til helsevesenet.

Hvem sørger for de som sørger?

 
Innlegget er publisert 20.11.2018 på nettsidet verdidebatt.no
 
shutterstock_291004427
Om en av dine nærmeste i familien dør, får du lov til å ta to dager fri fra jobb, sier arbeidsloven. Med mindre du går til fastlegen. Da får du kanskje noen uker. Da blir du sykemeldt. Som om det var sykt å sørge. Og det er ikke så rart heller, siden sorgens symptomer ikke bare er tristhet og tomhet, de kan være svært kroppslige: søvnvansker, smerter, pustebesvær. Sorg kan se ut som en sykdom. Men er den det? Eller er det kanskje en psykisk lidelse? Vi hører om mennesker som har fått diagnosen «depresjon» etter et dødsfall som satte dem helt ut av spill. Og den nye utgaven av den medisinske diagnosefortegnelsen ICD-11 innfører enda en diagnose: forlenget sorg. Den diagnosen kan man få når sorgen blir sentral i livet i mer enn seks måneder. Da er det offisielt: sorg er en sykdom. Og en sykdom er noe vi ikke vil ha. Den må behandles vekk.

Diagnoser virker

Selvfølgelig er det ikke så enkelt som så. Sykemelding etter et dødsfall er jo en støtte for sørgende pårørende som trenger en pause – takk til alle fastleger som tar hensyn til det. Og den nye diagnosen «forlenget sorg» kommer til å utløse mer forskning på sorg, og muliggjør betalt behandling for mennesker som trenger hjelp – takk til alle som bidro til den tilpasningen til befolkningens behov, og mer offentlig oppmerksomhet om tematikken. Det er bra når folk får hjelp. Og siden diagnoser er en del av hjelpesystemets språk, må de brukes. Sånn er det bare.
 
Men prisen er høy og dessverre litt usynlig: vi betaler med vårt menneskesyn. Idet vi markerer sorg som sykdom, trekker vi en linje mellom det normale og det avvikende og uønskede. Da forsterker vi forventningene til at folk bare skal klare seg. Det fører til at uønskede følelser blir skjult, mens ønskede kan vises. Høres ikke sunt ut, det.

Ritualer eller piller?

Sorgprosessen er mangfoldig. Den varierer i lengde og dybde fra menneske til menneske. Den er en blanding av motstridende følelser og tanker, den kan innebære forandringer i kropp og sjel. Hvem kan definere når den er for lang eller for intens? Sorgprosessen er sunn, god og nødvendig. Den er ikke kun smertefull, den kan også berike og fordype livet. Og den trenger først og fremst tid og aksept. Den trenger rom i familien, i vennekretsen, men også på jobb. Det er ikke medlidenhet mange sørgende savner, men en avslappet mottakelse av blandede følelser og særbehov gjennom ulike faser av sorg. For ikke så lenge siden fantes det synlige tegn på at noen var i sorg. Ritualer som svarte klær eller sørgebånd gjorde sorgen offentlig og ga anledning til å spørre. «Sorgens år» var et tidsrom som var kjent og akseptert. Sorgen hadde en plass i samfunnet. Kanskje vi ikke bare kan gå tilbake til gamle ritualer. Kanskje vi må finne på nye. Men idet vi markerer sorgen som sykdom, blir den mer og mer legenes eller psykoterapeutenes ansvar. Da må de profesjonelle ta seg av problemet. Og det er sørgelig. Særlig om det kan også tjenes penger på medikamenter – økningen i bruk av antidepressiva kan vel tolkes som konsekvens av denne forskyvingen i vårt menneskesyn.

Eksistensiell kunnskap

Leger, psykoterapeuter og andre medspillere i helsevesenet trenger mer kunnskap om sorg og andre eksistensielle temaer, som kan integreres i behandlingen, men som ikke nødvendigvis må behandles som en sykdom. Integrasjon av det eksistensielle i behandlingen er helsefremmende. Sorg er ikke noen sykdom, men kan fremme sykdom, og derfor finnes det en sammenheng. Helsevesenet trenger utvidet utdanning innenfor dette området. Det kan den nye diagnosen i ICD-11 bidra til. Men den kunnskapen duger ikke, hvis fagfolkene selv har et uavklart forhold til sin egen sorg, sine egne eksistensielle spørsmål. Hvis det ikke er lov å sørge i samfunnet, er det vanskelig også for fagfolk å akseptere slike erfaringer hos seg selv og hos pasientene sine som normale. Da er det enklere å se på dem som på andre diagnoser: Med profesjonell distanse.
 
Om en av dine nærmeste i familien dør, får du lov til å ta to dager fri fra jobb. Heldig er du, hvis du da ikke møter kun profesjonell distanse, men aksepterende kolleger og fagfolk som tillater en opplevelse av normalitet i den vanskelige tiden og gir rom for det eksistensielle. Å sørge for de som sørger er en felles oppgave.
 
Av Lars Mandelkow
lars-mandelkow
Stipendiat ved psykologiavdelingen
Ansgar Teologiske Høgskole