Sist uke holdt Hallvard Hagelia sin siste forelesning på Ansgarskolen etter 34 år som fast heltidsansatt på skolen. Jeg ligger ett drøyt år etter Hagelia. I 2014 er det femti år siden jeg kom som student til Ansgarskolen og det er femti år siden jeg holdt min første offentlige tale, i Tuddal. I min vennekrets er det mye vi erindrer og som vi mimrer om.

Trond Berg Eriksen skriver i boken Augustin. Det urolige hjerte, at kirkefaderen forstår erindring som noe mer enn bare å huske. Erindring ”sikrer oss tilgang på alle våre erfaringer - både sanseinntrykk, sinnsbevegelser og viten. [- - -] Den omfatter et avsnitt av tidsaksen som er stort nok til at vi kan fasthode det som skjer, mens det skjer. Den gir oss anledning til å spole bilder frem og tilbake, slik at vi kan oppfatte tingenes omfang og egenskaper”. (Berg Eriksen, Augustin. Det urolige hjerte 2000:186) 

Spørsmålet er om vi mennesker blir klokere med årene. Erfaring og kunnskap vil normalt øke, men klokskap og visdom kan stå stille. Vi kjenner ordtaket: ”Visdommen kommer med alderen, men noen ganger kommer alderen alene”. Alder gir i alle fall et annet perspektiv på livet. Det er som med NSBs gamle kupévogner, der vi satt mot hverandre på to benker. De med vindusplass så alle ut på det samme landskapet, men de som satt i kjøreretningen så bare det landskapet som lå foran, mens de som satt mot kjøreretningen bare så det landskapet som allerede var passert. De unge er opptatt med livet som kommer. Vi eldre er mest opptatt av livet som har vært. Det er to perspektiver på samme landskap. Hvilket perspektiv som representerer visdom og klokskap kan diskuteres.

I ellevte boka i Confessiones problematiserer Augustin vår vanlige forståelse av at det er tre tider, fortid, nåtid og fremtid. Han argumenterer godt for at fortid og fremtid egentlig ikke finnes. Heller ikke nåtid er noe som finnes. I det øyeblikk vi forsøker å holde fast på nåtid er den allerede blitt fortid. ”Korkje framtidige eller fortidige ting er til [- - -] Kan hende skulle ein heller seia at dei tre tidene er: notid om dei fortidige ting, notid om dei samtidige ting, og notid om dei framtidige ting. For desse tre finst i sjela, og nokon annan stad ser eg dei ikkje”. (Sitert fra Augustin Confessiones Det norske samlaget 2009:272). Men samtidig sier han: ”I det framtida minkar, veks fortida, inntil framtida er oppbrukt og alt er blitt fortid” (2009:280).

Hva har så livets erindringer lært oss? I hjem, menighet, samfunn – og på Ansgarskolen? Hovedsummen er vel at vi må ta ansvar. Ansvar for egen læring, som det heter det i høgskolesystemet. Ansvar for eget liv, for våre nære og kjære. Og ansvar for vår neste, sier Jesus. Slik piloten har ansvar for sine medreisende. Og ansvar for vår fremtid. Det betyr at omsorg og kjærlighet er like viktig som kunnskap og kompetanse. På livsreisen gjennom et kupert landskap trenger vi denne klokskap og visdom, enten vårt blikk er rettet mot det som kommer eller på det som har passert.  

I motsetning til Descartes (cogito, ergo sum/jeg tenker, altså er jeg) som postulerer Guds eksistens med utgangspunkt i det autonome menneske, sier Augustin (credo, ut intelligam/jeg tror for at jeg kan forstå) at det er troen på Gud som gjør at livstolkning og forståelse faller på plass. Tid og evighet smelter til slutt sammen. Der sekulærhumanismen og rasjonalismen setter det selvstendige menneske i høysetet, som ansvarlig pilot for både forskning, filosofi og egen livstolkning, peker Augustin og den kristne teologien på at Gud må komme først. En god pilot tar ansvar på reisen. Ja, men piloten kan aldri være alene om landingen. En god landing forutsetter en flyveleder som har kontroll med alle som er underveis. Det er like viktig i dag som for femti år siden.

- Bjørn Øyvind Fjeld