Misjonsforbundets historiske arkiv og glimt fra en stolt korhistorie


Av Anne Haugland Balsnes
 
I et rom innerst i kjelleren på Hånes befinner det seg skatter fra forbundets historie, som menighetsprotokollen fra Skien anno 1861, foto fra misjonens første år i Kina og Sør-Afrika rundt 1900, misjonærlegenden Annie Skau Berntsens private brev og mye annet. Ingunn Rui holder styr på arkivet, og i staben ellers har hun både en historieinteressert student som skal kartlegge materialet etter John Christensen, Ansgarskolens første rektor, og historieinteresserte pensjonister som er kurset i arkivering.
 
For meg som er opptatt av korsang, har arkivet vist seg å være en gullgruve av interessant stoff. Mange vet kanskje ikke at Misjonsforbundet hadde en ’klassisk’ kortradisjon som blomstret særlig på 30-, 40- og 50-tallet. Jeg har fått tilgang til Sangeravisen, årgang 1957-60, og vil gi noen smakebiter på hva jeg har lært om denne kortradisjonen ved å lese bladet. Kanskje noen kan bli interessert i å utforske materialet nærmere, enten det som gjelder sang og musikk, eller andre temaer fra Misjonsforbundets historie.
 
Sangeravisen var et bindeledd mellom de ulike korene som var med i Det norske misjonsforbunds sangerforbund (DNMS). Særlig aktive ser korene i Skien, Drammen, Stavanger, Ålesund, Trondheim, Bergen og Oslo å ha vært. Det kostet 1 kr pr. medlem pr. år å være medlem. Bladet består av en leder (med temaer som ”Hvorfor synger vi?”), notiser, leserinnlegg samt informasjon om arrangementer.
 
Det kommer tydelig frem at korvirksomheten ble sett på som en tjeneste. Korsang var et redskap for evangelisering. Den kunne hjelpe predikanten med å trekke folk til møtene. ”Sangen kan gi Guds ord større tyngde og kanskje nå dit hvor ikke prekenen rekker frem,” heter det i en usignert leder fra 1958. I tillegg til å synge på gudstjenester og møter, opptrådte korene i fengsel, på sykehus og aldershjem.
 
Men korsang hadde også egenverdi som ’aktivum’ – en interessant og morsom aktivitet som kunne gi samhørighet – ”kanskje er sangprøven ukas gledespunkt og inspirasjonskilde i den ellers så vanefylte tilværelse” (58/1). ”Å gå til sangøvelse var som å gå til fest” skriver en sanger i et leserinnlegg (58/1). Det var lov å nyte kunsten, men man måtte likevel aldri glemme det egentlige, at man gjennom sangen skulle formidle et budskap.
 
I bladet tas det opp både musikalske og utenommusikalske temaer. Det minnes om kontingent, det refereres fra styremøter, informeres om sangerstevner, det hilses fra den ene til den andre – i det hele tatt får man inntrykk av en svært så godt organisert bevegelse. Samtidig aner man at rekruttering var en utfordring. De unge vil heller synge i musikklag, sukkes det, og folk har det for travelt. En gammel Betlehemssanger minnes i 1958 sin ungdomstid 50-60 år tilbake: ”Lite hadde vi unge å rutte med, men for ånd og sjel var det en ganske herlig tid. Ingen oppkavet tid med trasige nerver, ingen flying på kino, ingen radio å sitte og lytte til, ingen sportsgalskap, og ingen biler som fristet oss til å bruke opp de siste ørene vi hadde”. Man kan bare ane hva vedkommende hadde syntes om 2015! Uansett, på slutten av 50-tallet var vanskelig å få folk til å ta ansvar, gjennomsnittsalderen var allerede høy og korbevegelsen døde nesten ut med denne generasjonen. Bare noen få slike kor besto helt til etter år 2000.
 
Et tema som bekledning ble tatt opp i avisen. Misjonsforstander Daniel Brændeland kommer i en hilsen med oppmuntrende ord – han hevder at korsang løfter møtet og trekker folk. Han oppfordrer til ”friskhet og fart over de fleste sanger”. Videre skriver han: ”Og så en sak som er meget personlig betont. Men jeg reagerer disharmonisk når de opptredende damer står med svært uensartede bluser! For meg er det er samspill mellom toner og klær. I alle fall ved større anledninger vil det være bra om damene kunne bruke ensartede hvite bluser.” Mennenes bekledning nevnes imidlertid ikke.
 
Også musikalsk stil diskuteres. Hva er høvelig kristen stil? Erling Moen skriver i 1959: ”Vi må vokte oss for den underholdningsbetonte kristelige sang, som både med tekstens og harmoniseringens typiske ’lumre’ og søtladne døgnmelodistil appellerer til publikums umiddelbare følelsesreaksjon, men som er det hellige evangelium uverdig”. Han unnskylder ungdom som liker jazz med mangel på kunnskap og gode ledere. Moen siterer en representant for et annet norsk frikirkeforbund som skriver i sitt ungdomsorgan om verdig og uverdig kristen sang: ”Vi må være oppmerksom på at det er den lille sekund, synkoper, punktering på lett takttid, kromatikk osv. som gjør musikken verdslig. Jeg tror at her trengs framfor alt opplysning – at årsaken er første og fremst kan tilskrives mangel på kunnskap.” Slike beskrivelser er interessante å lese i vår tid, hvor holdningene snarere er at all god musikk kan brukes i en kristen sammenheng, uansett sjanger eller stil.
 
Når det gjelder nivå oppfordres korene til å blande det lette og det mer krevende. Det ’kultiverte’ fremholdes som et ideal. ’Ny’ musikk i betydningen ’atonal’ musikk (som var datidens nyvinning innen klassisk musikk) kunne stå på repertoaret, men passer ikke på gudstjenester.
 
Mye av det som står i Sangeravisen fremstår i våre dager som kuriøst. Samtidig aner vi en dyp respekt for og kjærlighet til korsang både som mål og middel i kristen sammenheng. Det kan inspirere oss også i dag. Kunnskap om fortiden gir dypere innsikt i nåtiden og refleksjoner for fremtiden. Velkommen til Misjonsforbundets historiske arkiv!
 
anne-h.-balsnesfrimisjonens-sangkor
Anne Haugland Balsnes
Førsteamanuensis musikk og forskningsleder
Ansgar Teologiske Høgskole
 
 
hsa
Høgskolens fagansatte på omvisning i arkivet. Teologistudent og
prosjektarbeider Knut Ove Lofstad leser skolebestyrer John Christensens
motivasjon for å sette i gang Misjonsskolen, som senere ble til Ansgarskolen.
Publisert 12. november 2015