Mosvolds Bibliotek offisielt åpnet

MOSVOLDS BIBLIOTEK

I takknemlighet for Torrey Mosvolds (1910-1995) og Margaret Mosvolds (1919-2010) livslange engasjement for Ansgarskolen.

 

 

Avdukning av minneplaketten, navnet Mosvolds Bibliotek og kveldens fest er gjort i takknemlighet for Ma og Torrey Mosvolds livslange engasjement for Ansgarskolen. Disse to har betydd svært mye helt fra skolens spede begynnelse i 1959 og frem til den plass og betydning som Ansgarskolen har for Guds rike i dagens samfunn. Med livslangt engasjement tenker vi på den vedvarende interesse som Ma og Torrey i alle år viste skolens ansatte og studenter i omtanke og bønn. Torrey var medlem av både Misjonsforbundets landsstyre og skolestyre i mange år. Det siste ledet han også som formann i ti år. Det gav Torrey en sentral posisjon og betydelig påvirkningskraft. 

 

Og vi tenker ikke minst på alle store gaver som nesten årlig tilfløt Ansgarskolen fra Torrey og Ma, mest i utbyggingsperiodene, men også til årlig drift. Torrey skriver i sin selvbiografi: Jeg har gitt store beløp til Ansgarskolen. Gud alene vet hva jeg har gitt til det formålet!  Her gjelder ordet om at høyre hånd ikke vet hva venstre gir.

 

Det er ingen som har gitt tilsvarende beløp til denne skole, selv om vi kjenner mange som gjennom årene har gitt store beløp - helt opp til 1 million kroner. For år tilbake, på en av Misjonsforbundets årskonferanser, husker jeg daværende rektor, Bjørn Owesen, sto frem med en gladnyhet om at det anonymt var gitt en stor gave til Ansgarskolen. Folk gledet seg og tenkte sitt om hvor den kom fra. Men så føyde rektor til: og denne gaven kommer ikke fra han som alle tror det er! 

 
 

Torrey er født i 1910 og døde i 1995. Ma er født i 1919 og døde i 2010. Mosvoldfamiliens historie er nedtegnet i Torreys selvbiografi og i det portrett som Jens Vetland i 2004 tegnet av Torrey i boken ”Intet er verre enn vindstille”. Når vi i dag minnes Torrey og Ma, er det ikke fordi Gudny, Torreys første hustru, er glemt. Hun er mor til seks av barna, men døde i 1954. Tiden for Torreys engasjement i Misjonsforbundet og Ansgarskolen begynte først på slutten av femti-tallet og Ansgar Bibelskole ble startet opp i 1959. Derfor ble det Ma, som sammen med Torrey, ble Ansgarskolens trofaste venner gjennom femti år. 

 

Og hvilke venner! Dere i familien som tilhører første og delvis andre generasjon etter Torrey, kjenner denne historie. Torrey og Ma omtalte og behandlet Ansgarskolen som sine egne barn. De viste stadig sin omsorg og kjærlighet til skolen. Dere som hører til i senere generasjoner kjenner dette bare glimtvis av omtale. Derfor er Ansgarskolen svært glad for at så mange av dere ville være sammen med oss i dag. Fra Ansgarskolens side gir vi gjerne vårt perspektiv på denne viktige del av skolens historie. 

 

Torrey sto sentralt da Ansgarskolen ble startet opp i en stor enebolig på Slemdal i 1959, både med å få skolen i gang og ved å hente hjem Ingulf og Astrid Diesen fra Amerika. Torrey og Misjonsforbundet hadde tro på ungdommen. Ingulf ble rektor bare 30 år gammel. Torrey var like sentral da skolen etter få år fikk plassmangel og i 1966 flyttet til tidligere Vettakollen Turisthotell. Det ble kjøpt for 1,3 millioner kroner. Som ung student og timelærer satt jeg bokstavelig talt på flyttelasset opp bakkene til det gamle turisthotellet og skolens nye lokaler. Vettakollen ble pusset opp og utvidet gjennom sytti-tallet, men plassen, mulighetene og ressursene var meget begrenset også her. 

En ny ledergenerasjon tok over og en ny visjon ble skapt på åtti-tallet. Skulle Ansgarskolen overleve måtte vi finne et sted med bedre lokaler og med utviklingspotensiale for fremtiden. Tomten her på Hånes var en Guds gave til Misjonsforbundet og Ansgarskolen. Torrey sto bak og trakk i trådene også denne gangen. Mange ba til Gud og på en forunderlig måte la alt seg til rette, slik at vi i 1988 kunne flytte inn i et helt nytt skoleanlegg i Kristiansand, mot alle odds! 

 

Svein Stordahl var byggekomiteens leder, Sveinung Lorentsen var rektor, Lars Råmunddal var faglig utviklingsleder på skolen og selv var jeg misjonsforstander disse årene. I mine mer enn førti år som predikant og mine mange år som leder har jeg aldri opplevd Guds konkrete ledelse og velsignelse slik som vi sammen gjorde ved flyttingen av Ansgarskolen fra Oslo til Kristiansand. Utviklingen de snart 25 årene som er gått siden flyttingen har bekreftet dette. Denne skolen er et Guds under! Som vi takker Gud for.

 

Men i dag hedrer vi Torrey og Ma som begge har vært viktige redskaper i denne Guds større plan for Ansgarskolen og Misjonsforbundet, noe som igjen har hatt betydning for store deler av kirke-Norge og også for evangelisk misjon i globalt perspektiv. Når Torrey kom på besøk til oss som ledere, eller skulle lede styremøter, så bøyde vi først kne og ba til Gud. Siden kunne vi begynne vår samtale eller begynne på dagsorden.  Torrey snakket like naturlig om Jesus som han snakket om kontrahering av nye supertankere. Og han sjenerte seg aldri for å be høyt, enten det var før han ble intervjuet av journalister, som Vetland forteller om i boken, i styrerommet, eller han var ute på restaurant. I Torrey og Mas daglige bønner for barn og familie ble også Ansgarskolen husket. Ma fortalte meg for få år siden at hun ba konkret for Ansgarskolen to ganger hver dag!   

 

Akademia var kanskje ikke det Torrey brant mest for. Og han hadde ikke noe til overs for liberal teologi. Torrey var jordnær, glad i Jesus og ville at flest mulig skulle forkynne evangeliet og reise som misjonærer. Dessuten brant han for avholdssaken. Det var ikke aktuelt med alkoholservering i tilknytning til selskapsdrift, verken på Ansgarskolen eller sommerhotellet, verken på Vettakollen eller på Hånes. Det samme vet vi gjaldt også på danskebåten, før den ble solgt til andre. Dette er en arv og en holdning som vi følger også i dag og som vi er takknemlige for.

 

Iveren for evangelisering og misjon var begrunnelsen for å opprette Ma og Torrey Mosvolds Legat med formål å støtte unge mennesker med kall til å bli predikanter, misjonærer og lærere innen Misjonsforbundet. Fra opprettelsen på1980-tallet og frem til i dag har dette fondet bidratt med store beløp til mange av dagens og morgendagens forkynnere i Misjonsforbundet og lærere ved Ansgarskolen.  Selv fikk jeg nyte godt av fondet da jeg på åtti- og nitti tallet studerte på Trinity Evangelical Divinity School utenfor Chicago, en institusjon som Torrey satte like høyt som Ansgarskolen. I styret for fondet sitter det alltid et medlem fra Mosvoldfamilien.   

 

Personlig hadde jeg gleden av å kjenne Torrey og Ma fra jeg første gang overnattet i deres hjem i Torridalsveien for over førti år siden. Jeg kjørte en rød mini og parkerte ved siden av Torreys brede amerikanske bil. Jeg tror mini’en kunne parkert på tvers av panseret på Torreys bil. Men det jeg husker best er hjertevarmen, interessen og omsorgen og bønnene i hjemmet. Dessuten de mange historiene om om Herrens store menn i USA og ellers i verden. Jeg hørte om dansken, misjonæren og misjonsdirektøren i The Evangelical Alliance Mission (TEAM), eller broder Back, som Torrey kalte ham. Det er i Torreys selvbiografi vi får vite om misjonsdirektørens spesielle møte med den amerikanske general Mc Arthur i Japen etter 2. verdenskrig, der spørsmålet var om generalen kunne åpne for at TEAM kunne sende inntil 30 misjonærer til Japan. Etter møtet var svaret ikke 30, men 10 ganger 30! Det er en historie etter Torrey og Ma’s hjerte.

 

Mosvoldfamilien er en stor familie, som stadig blir større og mer mangfoldig for hver generasjon. Som familie har dere en stor og viktig arv å forvalte. Jeg tenker ikke børs og økonomi, men menneskelig, familiært og åndelig. Kanskje familiens største aksje er aksjen i Guds rike, både her på Hånes og mange andre steder. 

 

Når vi i dag har avduket en plakett og har gitt Ansgarskolens bibliotek navnet Mosvolds Bibliotek, så er det i takknemlighet for denne gode arv. Vi takker Gud og vi takker dere i familien, og vi ærer Ma og Torrey Mosvold gode minne. 

 

26. januar 2012

Bjørn Øyvind Fjeld

 


Konsert i kapellet med Tidløs