Verdens oppmerksomhet er høyst selektiv. Folk flest lever utenfor vår horisont, og der er mye livsmot og lærdommer å hente. Jeg skriver dette fra Meheba flyktningleir nordvest i Zambia, hvor jeg er med en gruppe studenter i samarbeid med organisasjonen Braveheart. Her, utenfor verdens oppmerksomhet, er det mye overlevelseskraft.

Vi mennesker har en imponerende tilpasningsevne. Gjennom historien har vi ikke bare overlevd, men funnet glede og mening under enormt forskjellige kår – med et stort spenn av kosthold og kulturer, verktøy og værforhold. Tilpasningsevnen kommer sjelden klarere fram enn når mennesker må flykte. Tenk deg at livet som du kjenner det blir tatt fra deg over natta. De anerkjennende blikkene som møtte deg før, er borte. Det du kunne, teller ikke lenger. Møysommelig må livet bygges opp på nytt.

 

Meheba er en flyktningebosetting fra 1970-tallet som for mange har blitt fast bosted. De siste årene har flest kongolesere kommet hit, men befolkningen speiler også eldre konflikter. Hyttene bygges av det man kan skaffe; jord, strå, presenninger - bølgeblikk og murstein hos de privilegerte. Her bryter de ny mark og dyrker sin mais, skaffer seg et par høner, kanskje ei geit. De selger velbrukte sandaler på det fargesterke markedet, mellom grønnsaker, fisk og litt import. Her er livsmot og solenergi i massevis, om man bare har grunnleggende teknologi til å fange den opp. Her er ropende fattigdom, men også mange som ikke gir seg, men jobber seg fra dag til dag med beundringsverdig stahet.

Flyktninger flest kommer aldri til Europa. De fleste er på flukt i hjemlandet eller naboland. Av de 68,5 millionene som var på flukt sist Flyktningregnskapet ble gjort opp, befant 22,4 millioner seg i Afrika. Det blir litt smålig i forhold når Europa ikke klarer å fordele ansvaret for å gi de få tusen i Moria-leiren levelige kår. Noen kan en dag vende hjem, mange må innse at både de og hjemme har forandret seg for godt, og må videre. De fleste flyktninger finner veien utenfor vår horisont.

 

Før avreise til Zambia måtte jeg lete godt etter oppdatert informasjon. Når hørte vi sist om landet i nyhetene? Fokuset vendes mot det mest dramatiske. Daglig overlevelse og små skritt blir sjelden forsidestoff. Bistandsaktuelt nevner riktignok Zambia iblant: Sterk økonomisk vekst, men likevel fare for ny gjeldskrise. Kineserne gir store lån til infrastruktur (etterlengtet mulighet eller ny kolonialisme?).

Jeg kunne også lese om mer helhetlig seksualundervisning (i hvert fall på papiret), og at folk i Lusaka ikke slutter å bruke kull så lenge miljøvennlige alternativer er for dyre for fattigfolk. Miljø og fordeling må løses i sammenheng, her som hjemme. Vel og bra. Men kun ørsmå glimt av andres liv.

 

På husveggen hos Braveheart her vi bor, står det: You are not alone. You are not forgotten. Det gir en ekstra dimensjon når vi rusler rundt i leiren og hilser på, lytter til livshistorier, og jobber sammen for verdige liv. Som eneste aktive organisasjon i området er det nok å ta tak i. Med en medstifter som selv har vært flyktning her i leiren, og en lokal stab bestående av flyktninger, er organisasjonen tett på behovene. Medmenneskene her har overlevd tortur og de såreste tap, kommet bort fra sine barn i årevis, og fortsetter likevel.

De utvider forståelsen vår av hva det er mulig å overleve. Minner oss om hvor mye i livet som er ufortjent, på godt og vondt. Lærer oss å ta ting som de kommer (hvordan skulle man ellers ta dem?), og gjøre det beste ut av det man har. Hva blir da vårt ansvar med det vi har?

 

Vi og de andre? Vi er bare oss. Som gjester i et annet hjørne av verden kan vi fort treffe på sannheter om vårt eget liv: Som at det finnes veier gjennom det utroligste. At vennlighet er gratis, og en stor rikdom. Og at vi alle trenger å bli sett av noen. For ingen skal føle seg verken gudsforlatt eller menneskeforlatt. Du er ikke alene. Du er ikke glemt.

 

Innlegget kan også leses på verdidebatt.no.