Aktive forskningsmiljøer er et krav for opprettelse av universiteter og gradsutdannelser, og ved helseinstitusjoner har forskningsmidler i tråd med nasjonale krav blitt benyttet for å belyse bl.a. særnorske helseutfordringer. Det er mange «drivere» i denne prosessen, men statlige insentivmidler til forskningsproduksjon og forskningsutdannelse utgjør anselige budsjettposter ved institusjoner og bedrifter der forskningsvirksomhet forekommer.

 

«Forskning» har blitt et moteord, og utdannings- og helseinstitusjoner kniver om å være stadig mer forskningsproduktive. Vi må imidlertid få spørre om denne forskningsbølgen egentlig er så viktig? Forskning blir delt opp i de to kategoriene grunnforskning og anvendt forskning. Grunnforskning har som mål å avdekke helt grunnleggende mekanismer i vitenskapelige temaer, slik som hvordan hjernen fungerer, skyer dannes, fugler flyr osv. Innen for eksempel fysikk, kjemi og fysiologi finnes et hav av temaer der forskere undersøker grunnleggende prinsipper uten å ha anvendelse av kunnskapen som mål. I den andre kategorien forskning finner vi kunnskapsanvendelse, der forskerne benytter basalforskningsresultater for å løse oppgaver i samfunnet slik som sykdomsbehandling, fargevalg på trafikkskilt eller effekter av miljøgifter. John Ugelstads grunnforskning på ørsmå trillrunde plastkuler fikk etter en tid sin anvendelse i behandling av kreft, i konstruksjon av dataskjermer og i en lang rekke prosesser i biokjemi og materialproduksjon. Ugelstad hadde for øye å lage nøyaktig like store minikuler, og når dette ble oppnådd har andre benyttet seg av kunnskapen til å løse utfordringer relatert til helse, teknologi og kjemi. Utviklingen og anvendelsen av Ugelstadkulene viser at nedslagsområdet for grunnforskningsresultater sjelden er kjent i utgangspunktet. Kunnskapsbygging er viktig, om resultatene vil få sin anvendelse eller ikke.

 

I forskningsprosessen fremskaffes ikke bare kunnskaper men det utdannes også forskere. I en tid der politikere tufter stadig mer av sine beslutninger på «forskning» bør kanskje forskerstanden ble enda bedre på å formidle resultatene til samfunnsaktører som ikke har vitenskapelig bakgrunn. «Science does not speak for itself», sier professor Jack Shonkoff ved Harvard universitetet. Kanskje bør ikke tolkningen av forskningsresultater overlates til journalister og politikere, men av dem som kjenner styrker og svakheter ved forskningsprosessen og resultatene som frembringes?

 

Forskningsbølgen er viktig i alle deler av samfunnet fordi det gir økt fokus på kunnskapsbygging, og på rasjonalitet og etterrettelighet i beslutningstaking. Mange «rådende oppfatninger» knyttet til barneoppdragelse, flyktningedebatten, helseatferd og miljøspørsmål er eksempler på områder som i større grad trenger vitenskapelige undersøkelser. Potensialet i den nye kunnskapen kan være vanskelig å forestille seg, men med forsvarlig politisk anvendelse av forskningsresultater er målet å skape positive og varige endringer i hele samfunnet.