Jeg har tidligere skrevet en artikkel på Ansgarskolens blogg med tittelen: ”Hvor blir det av Bibelen i teologien?” Skeie har en lignende agenda. Den gang var mitt poeng at jeg hadde hørt alt for mange serieprekener, der utgangspunktet var seriemner, ikke bibeltekster, og at Bibelen generelt har fått mindre plass i teologistudiet, sammenlignet med i min egen studietid og i den første tiden jeg underviste på Ansgar (fra 1980). Dette er en internasjonal trend som også har berørt Ansgar Teologiske Høgskole.

 

Eyvind Skeie skriver med utgangspunkt i den forkynnelsen han selv har hørt i de kretser han hører hjemme. Spesielt nevner han radioandaktene i NRK, hvor han mener at man hører mye bra om etiske og sosiale spørsmål, frigjøring, rettferdighet og likhet, men påfallende lite om Jesus, kors, soning, død og oppstandelse. I går (27. februar) publiserte og kommenterte Vårt Land et innlegg om dobbeltlivet til den tidligere predikanten Jan Roger Vold, som holdt showet gående ved å tale om allmennverdier i Bibelen, selv om han hadde mistet kristentroen. Vi har hørt lignende historier tidligere. Problemet er at man vektlegger det nyttige og samfunnsrelevante på bekostning av selve evangeliet om Jesus Kristus. Det gode kan bli det bestes fiende. Allerede Paulus skrev til menigheten i Korint om det anstøtelige ved evangeliet (1 Kor 1,18). Man kan selvfølgelig finne mye allmennyttig og fint i Bibelen som i mye annen litteratur, uten å være troende. Jeg vet om teologiprofessorer uten kristen tro. Men evangeliet handler ikke om dette. Evangeliet handler om at Gud i Kristus har forsonet verden med seg selv. Og da kommer man ikke utenom Jesus Kristus. Ellers havner man i den kategorien Paulus kaller ”et annet evangelium”. Som ikke er noe evangelium.

 

Ansgarskolen hadde tidligere ”Evangeliet betrodd” (1 Tess 2,4) som sitt motto. Dette mottoet har på et eller annet vis forsvunnet ut av Ansgarskolens omtale av seg selv for mange år siden, uten at det noen gang har vært formelt vedtatt. Nå er Ansgarskolen en mangfoldig skole med både teologi, kultur, musikk og psykologi som sine fagområder. Men skolen eies og drives fremdeles av Det Norske Misjonsforbund, som nå heter Misjonskirken Norge, og vi er meget bevisst på hva vi står for, evangeliet om Jesus Kristus.

 

Kristen forkynnelse er ikke statisk, den følger ulike homiletiske tradisjoner i de ulike kirketradisjoner. Vi har mye å lære av Den norske kirke, der det i alle høymesser leses tre bibeltekster og prekenen bygger på en evangelietekst om Jesus. Det er lang kirkehistorisk tradisjon for at høymesseprekenen bygger på en evangelietekst. I våre frikirkelige tradisjoner har vi vært mindre nøye på å lese fra Bibelen i møter og gudstjenester. Jeg har vært på møter i de menigheter jeg selv har vært medlem av (min familie har flyttet mange ganger) hvor det knapt har vært lest noen bibeltekst, fordi man hadde et emne fra en serie – som ofte har vært konvertert fra USA. Dette til tross for at Misjonskirken Norge tradisjonelt har hatt en høy bibelbekjennelse.

 

Det viktigste er ikke hvilken form forkynnelsen har, men at den er bibelsk forankret og handler om Jesu liv, død og oppstandelse, forsoningen i Kristus, og at den veileder til et kristent liv.